Meninger: Den lave jordbanen blir for overfylt og det er et problem for oss alle

I årevis har jeg hørt om tusenvis av satellitter som kretser rundt Jorden, som de ubarmhjertige myggesvermer som angriper reisende på tropiske ferier eller i parker om sommeren. Men Jorden er ikke på ferie – den håndterer dette hver eneste dag. Og situasjonen er mer komplisert enn jeg trodde.

Forrige uke, oppfordret De forente nasjoner selskaper og regjeringer til å samarbeide for å håndtere satellitter. Det er over 14 000 satellitter – over 6 700 tilhører Elon Musks Starlink – og mer enn 120 millioner biter med romskrot i bane, og dette tallet forventes bare å øke. Også forrige uke, annonserte flere europeiske romfirmaer – Airbus, Thales, og Leonardo – et nytt samarbeid for å konkurrere mot Starlink med flere satellitter og lignende tjenester.

Mens teknologisk innovasjon er spennende og blir mer og mer nødvendig – satellitter hjelper oss med å kommunisere globalt, orientere oss med vår GPS, forutsi været, og underholde oss med internettforbindelse på avsidesliggende steder og TV-programmer – er lav jordbane (LEO) i ferd med å bli for overfylt.

Og det er en alvorlig ulempe med denne situasjonen, det er en økende risiko for kollisjon og konsekvensene er alvorlig bekymrende.

Den nåværende situasjonen

Vi er nok mer avhengige av satellitter enn vi tror. Som en person som sterkt er avhengig av Google Maps for å gå rundt i en hvilken som helst by, eller Waze for å kjøre alene hvor som helst, abonnerer jeg nå på denne uttalelsen.

Satellitters påvirkning på det moderne samfunnet er enorm, og regjeringer og selskaper stoler mer og mer på det. Italia kunngjorde nylig et samarbeid med Starlink for å levere internettjenester i fjerntliggende områder, og Apple planlegger å bringe satellittforbindelse til Apple Watch neste år for å tillate brukere å sende meldinger uten internett eller mobiltilkobling. Det er nyheter hver uke om nye satellittlanseringer, tjenester, eller forskningsutviklinger med denne teknologien.

Satellitter kan krasje

Det er vanskelig å se satellitter fra bakken, spesielt fra store byer med mye lysforurensning, men de er der. Jeg husker at jeg så dusinvis av satellitter en natt i Nord-Chile, i Valle del Elqui – et førsteklasses sted for stjernetitting –, men det er ikke nødvendig å reise til steder med klar himmel for å forstå dette fenomenet, det er faktisk bedre å se det på nettet da du kan få et bedre perspektiv og forståelse av problemet.

Jeg oppdaget nylig LeoLabs’ interaktive kart som viser objekter i bane i sanntid, og det er mye mer skremmende enn min morsomme utendørsopplevelse. Med oppdaterte data, gjør LeoLab – et selskap som spesialiserer seg på å spore objekter i bane – at besøkende kan bruke kartet til å zoome inn og ut, filtrere og sortere objekter for pedagogiske og forskningsmessige formål.

Etter å ha sett det kartet kan det store spørsmålet lett dukke opp i hodene våre: Hvordan kan de alle bli i bane uten å krasje? Takket være treghet og tyngdekraft – og sannsynligvis flaks på dette tidspunktet. Satellitter er strategisk plassert, med en presis hastighet, for at de skal holde seg i sine banebaner og blir overvåket og overvåket av flere organisasjoner, men disse organisasjonene er også bekymret.

Frykten er berettiget. Eksperter har registrert krasj og farlige situasjoner i de siste årene, og det har vært mange utfordringer underveis. Romskrot—produsert av menneskelig og naturlig aktivitet—og «døde» satellitter—mange slutter å fungere etter bare noen få år—er vanskelige å forutsi og kontrollere.

Vitenskapsjournalist Marina Koren skrev en strålende artikkel for The Atlantic publisert i juni, som forklarte at to viktige satellitter—en fra Russland og en annen fra USA—nesten krasjet i år. Hun intervjuet forskere og noen eksperter innrømmet at de ble veldig redde. De var enige om at konsekvensene av dette kunne være «katastrofale», og risikoen er overhengende.

Hvis flere satellitter kolliderer, kan mange ting skje. Fra å miste våre funksjonelle smarttelefoner til å ikke kunne betale med kort til å ha hundrevis av kansellerte flyvninger – husker du feilen i Microsoft Cloud som skapte kaos på flyplasser over hele verden i år? Vel, noe sånt. I verste fall kunne vi stå overfor Kessler-syndromet, et hypotetisk fenomen hvor satellitter og vrakdeler krasjer kontinuerlig til Jordens bane blir ubrukelig for satellitteknologi.

Kan vi ikke bare fikse det?

Vel, det er ikke så enkelt. Å utforme et system som alle nasjoner og foretak kan være enige om og stole på er en enorm utfordring. Forskjellige land har sine egne regler og lover om rommet, og informasjon om satellittposisjoner deles ikke alltid åpent.

Ifølge nylige data fra WorldAtlas, har USA en rekord på 247 militære satellitter i bane, etterfulgt av Kina med 157, og Russland med 110. Disse enhetene har kraftig teknologi som sensorer og høyoppløselige kameraer som hjelper med kommunikasjon, presise plasseringer og overvåkningsinformasjon. Ser du disse tre landene dele virkelige data om deres militære satellitter? Det gjør ikke jeg heller!

Selskaper kan også nøle med å gi bort detaljer om romfartøyene sine, da de anser det for å være sensitiv forretnings- eller sikkerhetsdata. Å bli enige om et globalt sett med standarder innebærer å samle alle aktører ved samme bord – en nesten utopisk ide i dagens komplekse politiske miljø.

Tegn På Håp

Men det er håp. Flere organisasjoner arbeider med løsninger for det overfylte LEO-trafikken og måter å redusere romsøppel på. LeoLabs’ radar-nettverk hjelper med å spore satellitter i sanntid, og varsler organisasjoner, og de er i samarbeid med den amerikanske regjeringen for å forbedre og utvikle systemet deres.

Den europeiske union opprettet et Space Traffic Management program for å redusere romsøppel med internasjonale avtaler, forskningsoperasjoner, bærekraftige regler og sikkerhetstiltak for å forbedre romtrafikken. Den europeiske romorganisasjonen (ESA) forpliktet seg til en ‘Zero Debris approach’ innen 2030, noe som gjør at selskaper og regjeringer tar hånd om søppelet sitt.

«Vi sikter mot regler som kan sammenlignes med hver nasjonalpark på jorden – det du tar med deg inn, må du ta med deg ut igjen,» uttaler ESA’s nettside.

Andre selskaper som sveitsiske ClearSpace og japanske Astroscale utvikler «romoppryddings» -oppdrag for å fjerne søppel og døde satellitter. Men disse metodene er kostbare, krever drivstoff, og mer romreise. Rengjøringstjeneste som en romvirksomhet er fortsatt i en veldig tidlig fase.

For å oppnå balanse og et bærekraftig system for orbital trafikk rundt planeten vår, kreves en kombinasjon av strategier, internasjonale allianser, og kanskje en smule flaks. Nåværende initiativer har stort potensial, og selv om vi fortsatt er langt unna å oppnå det, virker det som at med utholdenhet, innsats, bevissthet og besluttsomhet, er en løsning innen rekkevidde.